Erik Harstad har i over 20 år gjort seg bemerket som en av Norges fremste bluesgitarister. Både som soloartist og med band som Buzz Brothers, Male Bluesband og Larsens Last Chance.

Han har gjestet mange av landets bluesklubber og festivaler, og har alltid gitt publikum full valuta for pengene.

Erik spiller med en enorm intensitet og legger sjelen i hver eneste tone han lokker frem fra gitaren. Låtmaterialet er en god blanding av egenkomponert musikk og låter av artister som Freddie King og Ronnie Earl.

I 2017 mottok Erik prisen «Årets musikkformidler» i Ringsaker kommune.

Høsten 2010 startet han opp sitt nyeste bandprosjekt, So What, der han har med seg Nickels & Dimes bassisten Arild Steinsrud og trommeslager Nils Harald Mæhlum.

Dette kompet blir mye brukt, og de har stått på scenen med kjente navn som Reeves Gabrels, David Olney, Jorn og Colleen McFarland.

Nyeste medlem i So What er Kristian Wentzel. Kristian er en veldig mye brukt sessionmusiker, og spiller blant annet med dagens utgave av Funhouse, samt at han gjør jobber med  Staffan William-Olsson, Erik Smith and Tom Erik Antonsen, for å nevne noen.

En konsert med Erik Harstad & So What blir aldri kjedelig og det er bare å glede seg!

Erik Harstad Guitar/Voc

Erik has, for many years, made himself known as one of Norway’s greatest blues guitarists. With bands like Buzz Brothers, Male Bluesband, Larsens Last Chance, and as a solo artist, he has hosted many of the countries blues clubs and festivals, always giving the audience their money’s worth of entertainment. The ones listening to Harstad for the first time are astonished by his appearance, emotions and technique. He is serious about every chord played, exerts a high respect for the field, and the music which is without equal.

Arild Steinsrud Bass.

He started his career with Elvis Presley as his big idol, and got his first bass guitar in 1978. Later he toured all across Norway with the band Nickels & Dimes. Arild is also responsible for his own solo project, The Secondhand Smokers. Arild has also worked with others, like Ronni Le Tekrø, The John Doe Index, Jørn Lande, Dag Stokke and Reeves Gabrels.

Nils H. Mæhlum Drums.

Nils Harald Mæhlum has, for Norwegian musicians, been a prominent figure both as a drummer and as a sound technician for more than 30 years . Nils Harald is the proprietor of MLP, a company focusing on concert audio and sound studio. As a drummer he is most known as the man behind the drums in the band Nickels & Dimes, but as a musician and sound technician he has been involved with most genres of music, and is often utilized as a studio musician. Nils Harald has, in the recent years, played with such artists as Narum, Tina Lie, Martine Lund Hoel, Colleen McFarland, Peter Nova and David Olney.

Kristian Wentzel Hammond/Keys.

Kristian was raised in a family of respected and talented musicians. Very young he followed his father’s footsteps and ended up with keyboard as his main instrument. In this setting he is mainly a piano and organ player, but he has also great skills when it comes to synthesizers. He is regarded as one of the best keyboard players in Norway, and this has led him into playing with other great musicians such as Staffan William-Olsson, Erik Smith and Tom Erik Antonsen, to name a few. Kristian is a busy studio & session musician.

LIVE PROMO: https://youtu.be/S6508k9FLo4

Booking: m.l.p@online.no

+47 97034006

Helt siden bluesen ble brukt som underholdning har kvinnelige sangerinner ledet an og satt et markant stempel på sjangeren. Bluesen hadde de første svarte kvinnestemmene som ble presset på vinyl i USA, som senere spredde seg til resten av verden. Talentfulle artister som Ma Rainey og Etta James banet vei for fremtidige generasjoner og plantet frø som senere ble til soul og R&B. Det har imidlertid ikke alltid vært så enkelt å være en kvinnelig bluessanger. Motstanden har vært hard og nærmest umenneskelig.

Ettersom disse kvinnene rett som det var fikk innpass og spillejobber på steder som kun var forbeholdt menn, ble de ofte sett på som en trussel. I begynnelsen var det helt uhørt at fattige svarte kvinner skulle få tilgang til og synge på noen av USAs flotteste casinoer, men etter hvert som tiden gikk, ble dette et vanligere syn. I dag spilles det fortsatt blues av den gamle sorten på casinoer og i flere moderne nettcasinoer med tema fra USA på 1920 – 1930 tallet, som blant annet er å finne hos https://www.nye-casinoer.org/ hvor man i bakgrunnen kan høre velkjente bluestoner fra sangerinner som Bessie Smith og Mamie Smith. Vi skal nå se litt nærmere på tre av de mest annerkjente, kvinnelige bluesartistene.

Bessie Smith

Bessie ble fort kjent for sin rike og uttrykksfulle stemme da hun startet sin sangkarriere i 1923 og oppnådde internasjonal stjernestatus på svært kort tid.  Når vi i dag lytter til Bessies låter, til tross for den dårlige lydkvaliteten, kan man merke på kroppen hvor mye energi hennes trollbindende stemme utstråler. Dessverre døde hun så altfor tidlig i en bilulykke, men låtene hennes kommer aldri til å forsvinne.

Ma Rainey

Ma Rainey var også en fremtredende figur i den første bølgen av kvinnelige bluesartister. Hennes rå og dypt inntrengende stemme har gitt inspirasjon til mange etterkommere hvor det mest kjente eksempelet på akkurat dette er Elvis Presleys tolkning av «See-See Rider». Ma spilte også inn og jobbet mye sammen med Louis Armstrong.  Ma Raineys ville livsstil endte dessverre i en brå slutt, da hun døde av et hjerteinfarkt kun 53 år gammel.

Ella Fitzgerald

Ella Fitzgerald vil for alltid bli husket for alle de magiske duettene hun hadde sammen med Louis Armstrong, men hennes 50 år lange karriere besto av så mye mer. Den rene og myke stemmen sikret henne ikke noe mindre enn 13 Grammy priser og dersom man lytter til albumet «These Are The Blues», er det umulig å ikke bli sjarmert av Fitzgeralds sjelfulle og perfekte tolkning. Utførelsen er så oppslukende at man lett kan drømme seg bort og bli fanget i en verden det er vanskelig å komme seg ut av.

Sluttord

Smith, Rainey og Fitzgerald er alle tre flotte, dyktige, kvinnelige bluesartister som uten tvil har satt dype spor i blueshistorien. Det finnes mange andre kvinner som også har bidratt med sitt for å kjempe seg gjennom en mannsdominert verden og løftet sjangeren til det høye nivået vi kjenner i dag. Uten disse sterke kvinnene er det ingen tvil om at blues og sjangere inspirert av blues ikke hadde hatt den samme statusen i dag, så derfor skal vi være evig takknemlige for deres innsats og pågangsmot.

Skal du høre på ekte blues, bør du sjekke ut musikken som ble til for over 50 år siden. Mange artister av Blues Musikk var aktive mellom 1930-1970, men fremdeles er Blues en svært populær sjanger.

En av de som utviklet den amerikanske blues var Stevie Ray Vaughan. Han var en gitarvirtuos og fantastisk bluesartist som underholdt millioner verden over. Til og med til Norge kom han hele 7 ganger. Men du vil ikke få oppleve han live lenger, for han gikk bort i 1990, bare 35 år gammel. En tragisk helikopterulykke ble Stevie sin bane, som så mange andre bluesartister opp gjennom tiden.

Stevie Ray Vaughan spilte en rotfestet blues, med elementer fra country, jazz og rock. Det er rytme, skalaer og inspirasjon fra de store bluesheltene som Otis Rush, Muddy Waters og Jimi Hendrix. Det han klarte å få ut av strengene på sin Fender Stratocaster i en alder av bare 7 år, skal visstnok være helt utrolig. Han var kjent for sitt følsomme gitarspill som dirret av ekte engstelse, sorg og lidenskap, akkurat som en blueslåt fortjener.

Senere ble han oppdaget og spilte på undergrunnsscener i Austin, Dallas og andre steder. Men han var bare 14 år ennå, likevel spilte han med de beste bluesartistene i landet.

Band etter band

Den unge Stevie ble tatt inn i varmen av stadig nye band, noe som førte til at han tidlig fikk erfaring og mye spilletid. Han utviklet stadig vekk sine ferdigheter på gitaren, som både kunne være en Fender og en Gibson for den saks skyld. Ofte hadde han kallenavn på gitarene sine, slik som for eksempel Number One og Main!

Akustisk gitar spilte han også, for eksempel en 12-strengers Guild F-klasse.

Dermed ble bluesen han spilte nært knyttet til rocken som stadig var på fremmarsj i disse årene. En av hans største inspirasjonskilder var også den da avdøde Jimi Hendrix.

Verden for sine føtter

Som amerikansk artist med gitar beveget han seg også inn i countryen. Dette markedet var enormt og er fortsatt stort, selv utenfor landegrensene. Det var først da han ble med Nightcrawlers at karrieren hadde satt seg, og da var Stevie knapt 18 år gammel.

Med Paul Ray and the Cobras jammet han blues på utesteder og konserter landet rundt. Vaughan startet etter hvert Double Trouble, med sine venner fra the Cobras.

Vaughan kom stadig i bedre selskap og opptrådte på Montreux Jazz og flere andre store festivaler. Selv uten kontrakt ble han festivalenes midtpunkt, og etter flere utrolige konserter var det klart for gjennombrudd.

Det var nemlig en jamming-sesjon som varte hele natta med kjente producere som gjorde utslaget. Nå var Stevie Ray på alle lepper i eliten av blues.

Ikke lenge etter ringte David Bowie! På Let`s Dance albumet er det Stevie som trakterer gitaren.

Når sant skal sies ble suksessen til Stevie kortvarig. Selv om han ble en megastjerne i USA, forble han er artist over dammen. Likevel var han i Norge 7 ganger, og hadde 3 konserter til på listen.

I 1990, etter en gig forlot gruppen stedet i helikopter. Dette ble Stevie Ray Vaughan siste reis. Som så mange andre artister slet han med alkohol og rus, selv om dette ikke hadde noe med ulykken å gjøre.

I dag lever minnet om Stevie Ray Vaughan i beste velgående. Reese Wynans som selv spilte i Double Trouble, kom i 2019 ut med en soloplate som han dedikerer til sin gamle venn og kollega. På plata spiller artister som Jon Bonamassa, Jack Pearson, Warren Hayes og flere bandmedlemmer fra det gamle bandet startet opp av Stevie Ray selv.

Blues Musikk har røtter langt tilbake i tid, og er en av historien store musikksjangre. Det blander rytmiske takter, sang, råskap og lengsel i en miks som har betydd masse for folkeslag og mennesker i enkelte faser av livet.

Blues Musikk har også funnet veien til Norge, og hvert år arrangeres det mange Bluesfestivaler rundt om kring. Vi kan nevne Notodden Bluesfestival og Hell Blues.

Men hvem er dem som har påvirket musikken i størst grad og hvem er det folk husker når de ser tilbake? Hvilke band har hatt mest suksess og hvilke artister har levd over evne og dødd uten å forsvinne fra folks minner?

Robert Johnson – datidens superstjerne

Selv om svarte ikke hadde innpass i det moderne livet i USA tidlig på 1900-tallet, frekventerte de som entertainere og showmen. Robert Johnson var en av den tidlige Blues Musikkens store pionerer med en råskap og lidelse i hver note. Robert Johnson både sang og spilte gitar, men hans karriere endte like brått som hans tragiske liv. Livet inneholdt fattigdom, rasediskriminering og drapsforsøk, barnedød og selv døde han i en alder av bare 27 år.

Clinton Chenier – et geni på trekkspill

Denne Bluesartisten vokste opp i mellomkrigstiden, i strenge kår og fattigdom. Da han ble eldre umerket han seg med trekkspillet, og ble populær for sine ferdigheter inspirert av kreolsk og meksikansk musikk. Han ble kjent som konge av Zydeco, denne musikksjangeren som spant ut fra disse sjangrene og jazz. Det var likevel ikke får på 1950-tallet at karrieren tok av. Han fikk utmerkelser så sent som på 1980-tallet med albumet I am Here.

B.B.King – første moderne bluesartist

B.B King anses som den bluesartisten med størst påvirkning etter andre verdenskrig. Nå var musikkbransjen virkelig blitt millionindustri, og B.B.King ble fort oppdaget og innlemmet i platestudio. Låtene hans omfatter mange hits, slik som Whole Lotta Love og Sweet Little Angel.

B.B.King har spilt med de fleste bluesartister av sin tid, og mange etter. Det gjorde han blant annet på sine 300 konserter årlig, eller innspiller og øvinger. Han regnes som den tredje beste gitaristen noen sinne, og en influenser i Blues Musikk i over et halvt århundre.

Jimi Hendrix – legendestatus

Det var tidlig på 1960-tallet at Hendrix utmerket seg som rocke –og bluesgitarist. Han vokste opp hos far, og savnet etter moren som døde da han var ung, preget hele livet hans. Han spilte i mange band, kanskje best kjent er The Jimi Hendrix Experience og Band of Gypsys. Jimi er utnevnt til verdens beste gitarist gjennom tidene, og det får man et godt inntrykk av i låtene Hey Joe og All Along the Watchtower.

Jimi Hendrix var kjent for å bruke en rekke ulike gitarer, slik som Stratocaster, Gibson, Hagstrøm også videre.

Jimi Hendrix fikk et kort liv, og døde bare 27 år gammel, antagelig på grunn av høyt arbeidspress og bruk av narkotiske stoff og medisin. Dette preget hans siste leveår. Hvem vet hva legenden kunne ha utrettet om han fikk leve lenger.

Janis Joplin – levde hardt og sang lidenskapelig

Janis anses som den hvite verdens mest innflytelsesrike kvinnelige bluesartister. Selv om musikken var sterkt preget av rock `n roll, var det hennes raspete stemme og intense sårhet som gjorde inntrykk.

Janis Joplin var et unikum allerede som barn, noe hun utviste lenge før sine jevnaldrende. I motsetning fra mange andre bluesartister, kom Janis fra et utdannet og godt hjem. Hun ble inkludert og levde i et ikke-religiøst miljø. Men likevel hadde hun både trang til opprørskhet og eksperimentering. Hennes mest populære låter lever fortsatt videre, slik som Me and Bobby McGee, Piece of My Heart og Mercedes Benz.

Som så mange stjerner døde også Joplin av misbruk. I en alder av 27 år var livet over.

Kan du ikke få nok av Blues musikk? Denne musikkstilen som oppstod i skjæringspunktet mellom rasekonflikter og dyp fattigdom, over landegrenser og påvirket av mange sjangre. Bluesen nådde også etter hvert Norge, og i dag fins det utrolig mange gode bluesartister fra Norge.

Det vises også på alle festivalene vi har i landet som delvis eller helt fokuserer blues. I alt er det 43 festivaler per år som har blues som hovedtema, godt fordelt ut over månedene og landet for øvrig.

Men det må være veldig mange som trykker blues til sitt bryst, når det er så stor aktivitet. Her skal vi se på noen artister som har satt Norge på blueskartet for alvor.

Reidar Larsen

Reidar regnes som landets fremste blueskonge, når han spiller og synger sine låter. Han trakterer pianoet og har utgitt en mengde bluesalbum solo og med band.

Mr. Blues har spilt i flere band, slik som Staccato og Smalhans. Han har også gjort samarbeid med Marius Muller, Roy Rogers og andre store artister. Han turnerer ofte med Storyteller og Arne Skage i duett.

Reidar Larsen kommer opprinnelig fra Oslo, men har siden bodd i Stavanger.

Vidar Busk

Vidar Busk har hatt en flott karriere på musikkscenen, spesielt innenfor Blues og Soul. Noe av inspirasjonen fikk han da han bodde i USA. Da han kom tilbake til moderlandet, var hans bluesuttrykk allerede godt på plass.

Vidar Busk er gitarist, men fremfører også låtene sine med sang. Han spiller jevnlig på norske blues og jazzfestivaler, men turnerer også utenlands.

Vida Busk er en moderne bluesmusiker, og har ingen problem med å eksperimentere med andre musikkstiler, slik som soul, rock, countryballader og rap. For det har han spilt mye solo, men også i mange samarbeid og band, slik som Vidar & His True Believers, Vidar & The Voo Doodz og samarbeid med Paal Flaata og Stephen Ackles.

Billy T Band

Billy Troiani er en amerikansk bluesartist som har etablert seg i Norge. Der samarbeider han med bandmedlemmene som Amund Maarud og Kim Andersen. Billy T har lang erfaring og spilt sammen med Eddie Kirkland, Nancy Griffith og Tom Russell Band. Da han kom til Oslo, startet han klubben Muddy Waters, for å hjelpe norske talenter opp og fram.

I bandet spiller også Haakon Høye, Robert Pettersen og Fredrick Johannesen. Billy T Band er et rockete bluesband med inspirasjon fra Blues Brothers og Howlin Wolf med flere.

Blue Energy

Skal vi se til fremtidens Blues musikk, bør vi høre på Blue Energy. Dette er en flunkende ny gruppe med ungdommer i alderen 15-18 år. Bandet skal allerede i år spille på Notodden Bluesfestival, der de gjør storheter som Robert Johnson og Muddy Waters låter enda bedre enn de gamle legende. De er også inspirert av nyere rock, noe de også vil utvikle de kommende årene.

Når de vil ta bluesscenen for alvor vil bare tiden vise, men i mens kan vi kose oss med flotte framførelser av kjente blueslåter med et snev av rock.

Det er nå på tide å komme seg på en Blueskonsert i Norge. Du har mange festivaler å velge mellom, så det er bare å velge og vrake fra øverst hylle. Norsk blues musikk har eksistert i mange tiår allerede, og det er ingenting som tyder på at Blues vil ha færre tilhengere i årene som kommer.

Nye samarbeid og bandsammensetninger blir stadig til, med spennende og nye artister. Blues er ofte basis for musikken, gjerne i spedd litt jazz, soul, rock, folkemusikk og rap om du vil. Norsk blues er i blomstring, besøk en bluesfestival i år.

Cornelis Vreeswijk var en svensk musiker som lagde de mest fantastiske Blues balladene. Hans opprinnelse er fra Nederland, hvor han ble født i 1937. Familien flyttet til Sverige da Cornelis var ung og han døde 50 år senere, etter å ha levd et turbulent og hardt liv.

Han ble en populær og folkekjær artist i løpet av 1960-årene, både som balladesanger, låtskriver og skuespiller. Vreeswijk var produktiv til sin død, og utover sine egne komposisjoner spilte han blant annet tolkninger av Carl Michael Bellman, Victor Jara, Povel Ramel, Evert Taube og Lars Forssell.

Vreeswijk er mest kjent som vise -og balladesanger og komponist. Det mange glemmer, er at han også var en glimrende bluessanger. Han brakte sydlandsk temperament, eksotiske rytmer og rå humor til den svenske visetradisjonen, og skapte med det en type autentisk skandinavisk bluesmusikk.

Tekstene i mange av Vreeswijks viser har mange sider som er viktig i tradisjonell blues. Vreeswijk var pasifist og skrev mange låter mot krig og urett. Store deler av livet var han opptatt av forskjeller i samfunnet. Mange av hans sanger har en politisk brodd, noen av visene hans var rene protester mot myndighetenes håndtering av problemer.

Han ble sterkt påvirket av andre stilarter:
– Fransk chanson
– Amerikansk blues
– Nederlandske høresanger

Han ble inspirert av kjente blues -og musikere som Josh White og Leadbelly, men også av franske Georges Brassens. Da innså han straks at han kunne lage Blues Musikk selv.

Senere i livet samarbeidet han med kjente svenske jazz artister som Monica Zetterlund og Jan Johanson. I 1966 kom albumet «Grimascher och telegram», hvor Cornelis spilte sammen med jazzpianisten Jan Johanssons trio. Albumet inneholdt ekte bluessanger som «Ångbåtsblues», «Jag hade en gång en båt» og «Telegram för fullmånen»,

Blues inspirasjonen går tydelig fram av titlene på mange av visene hans, men det er mer riktig å si at de fleste av visene hans var tydelig påvirket av bluesmusikken. 

Blues i tittelen

«Blues» i tittelen på de enkelte sporene er kanskje mest utpreget i musikkalbumet «Bananer – bland annat… « utgitt i 1980 hvor blues inngår i 9 av 14 titler:

«Systemblues»
«Syndomblues»
«Blues för IRA»
«Sist jag åkte jumbojet blues»
«Blues för Victor Jara»
«Blues för Almqvist»
«Blues för en arbetarekvinna som hängt sig»
«Blues för Fatumeh»
«Blues för Macbeth»
De to mest kjente blues sangene hans er kanskje ”Lasseliten blues” og ”Ångbåtblues”

Han skrev bluessanger om navngitte personer som for eksempel ”Blues for Inga-Maj”, ”Blues for Ann Katarin” og ”Blues for Jacques Brel” eller tilegnet spesielle steder som for eksempel ”Blues for Göteborg” og ”Blues for Dubrovnik”. 

Hardt liv

Mange av titlene hans bærer preg av et trøblete liv som for eksempel ”Bad trip Blues”, ”Tre dagars Blues” og ”hoppløs Blues”, mens andre titler har et glimt i øye som ”Goddag yxskaft Blues”.
Andre kjente blueslåter er Slusk Blues, Droskblues, Gräsänkling Blues og Sjåvinist Blues.

Cornelis var en eksentrisk person, noe som gav seg utspill både på scenen og i privatlivet. Men også i låttekstene, mange av dem med fiktive personligheter og andre mulige bekjente. Det var for eksempel Ann-Katrin som var Cornelis muse, mens Fredrik Åkare skal etter sigende opprinnelig ha vært en nabo av familien Vreeswijk på Lidingö.

Livet hans kan sies å ha mye felles med mange andre kjente bluesartister. Vreeswijk kan sies å ha levd opp til bildet av kunstnerens geni, som levde over evne altfor lenge.

En annen som har levd hardt, har tolket Cornelis på film!

Hans privatliv var farget en del av disse mørke sidene, med skatteproblemer, slåssing og rusproblematikk, men som visesanger var han en av Sveriges aller største. Flere bøker har blitt skrevet om Cornelis, den mest omfattende er biografien «Ett Bluesliv og Fortellingen om Cornelis Vreeswijk» av Klas Gustafson.

Skandinavisk Blues Musikk har et stort publikum i dag, med mange festivaler og arrangementer hvert år.

Selvsagt gjør det.

Mange kvinnelige jazzsangerinner behersker også blues musikk. Her hjemme har vi Karin Krogh som et godt eksempel, men det er særlig noen som har utmerket seg som bluesartister opp gjennom historien.
Her skal vi nevne noen svært ulike representanter for kvinnelige bluesartister.

Janis Joplin – et unikt talent

En av de mest myteomspunne kvinnelige artistene er Janis Lyn Joplin, som bare var 27 år da hun døde av en overdose. Hun regnes ofte som en av rockehistoriens største legender på lik linje med Jimi Hendrix, men hun kunne like gjerne vært klassifisert som bluessangerinne.

De store, intense balladene som «Little girl Blue» og «Maybe» har blitt noen av Janis mest kjente og klassiske ballader.

Hennes gjennombrudd var som vokalist med ”Big Brother and the Holding Company”. Bandets friske, blues -og rockeinspirerte musikk passet perfekt til Joplins stemme.

Etter den store suksessen med det første albumet sitt bestemte Janis seg for å oppløse bandet og danne sitt eget. ”Kozmic Blues Band” kalte hun det, og de gav ut plata «I Got Dem Ol Again Mama».

Her dominerer den dype og intense blues musikken. Til tross for det nye albumets blues-dominerte stil, skimter man litt mer rockeinspirerte blueslåter her også, som i låta «Kozmic blues», eller den store rockelåten «Try». Når en hører Janis Joplin synge har man en følelse av en som gir alt og at smerten, som utrykkes med en ironisk snert, er ekte.

Da blueslegenden Big Mama Thornton fikk høre Janis Joplins versjon av den klassiske bluesballaden «Ball and Chain», uttalte hun seg om Joplins versjon med stor entusiasme og sa at «den jenta synger med den samme smerten som meg». 

Bonnie Lynn Raitt – en utrolig bredde

Bonnie Lynn Raitt ble født i 1949 og var en amerikansk bluessanger, gitarist, komponist og aktivist. Hun er på mange måter et ikon i amerikansk musikk, og benevnes ofte som bluesmusikkens kvinnelige versjon av B.B. King.

Den amerikanske slide-gitaristen og sangeren har en bred appell, og har i dag opparbeidet seg legendestatus med sin musikkstil der hun blander blues, rock, roots og pop på en særegen måte. Bonnie Raitt har solgt 20 millioner album, og er et musikalsk forbilde for en hærskare av kvinnelige, så vel som mannlige artister, inkludert våre egne artister Kristin Berglund, Margit Bakken og Ida Jenshus.

I løpet av 1970-åra ga hun ut en rekke albumer med låter som omfattet blues, rock, folkemusikk og country. I løpet av sin karriere mottok han 10 Grammy priser. Raitt ble tatt opp som medlem i Rock & Roll Hall of Fame i år 2000, hun er blitt hedret med “Lifetime Achievement Award for Performance” av Americana Music Association og Rolling Stone Magazine har listet henne som nr. 50 på deres liste «100 Greatest Singers of All Time og nr. 89 på listen “100 Greatest Guitarists of All Time”. 

Joanne Shaw Taylor – superstjerne og bluesartist

Joanne Shaw Taylor ble født i 1986 i England og regnes som en av de største britiske blues -og rockesangere. I tillegg spiller hun gitar glimrende.
Hun slo igjennom allerede som 16 åring og har blitt kalt «the new face of the blues. Begge hennes første album «White Sugar» og ”Diamonds in the Dirt”, og nådde så høyt som åttendeplass på ”the US Billboard Top Blues Albums”.

Både i 2010-11 ble hun kåret til «Best Female Vocalist» av the British Blues Awards. Samme år ble hun kåret til the Songwriter of the Year for «Same As It Never Was».

I 2012 spilte Taylor gitar i Annie Lennox’s band under the Diamond Jubilee Concert in London og i 2018 opptrådde hun i The Royal Albert Hall. I 2019 er hun fortsatt aktiv som musiker.

Blues Musikk har mange røtter, og dermed mange «fedre» og «mødre». Det er derfor vanskelig å fremheve noen på bekostning av andre, men det er noen navn som går igjen hvis man studerer blueshistorie.
Her skal vi trekke fram noen av dem.

Delta blues bestefedre

Son House

Eddie James jr. (med artistnavnet Son House), ble født i 1902 var en amerikansk bluessanger og -gitarist. Han var en viktig bidragsyter til deltablues på 1930 og 40-årene, før han ble «glemt» og så gjenfunnet da interessen for  amerikansk folkemusikk og blues økte på 1960-tallet. I 1980 ble House valgt inn i Blues Hall of Fame.

House sin spillestil bygget på tydelige, gjentakende rytmiske figurer, ofte spilt med en bottleneck og sang inspirert av lenkegjengers arbeidssanger. Han opptrådte hovedsakelig med musikk tenkt for dans, som forutsatte at musikken kunne høres selv i bråkete lokaler. House var Muddy Waters’ fremste inspirator og inspirerte også Robert Johnson.

Charlie Patton

Charlie Patton, født i 1891 i Hinds County i Mississippi, var en amerikansk bluesmusiker, ofte omtalt som deltabluesens far og en av de aller viktigste musikerne i den amerikanske musikkens historie. Rundt 1900 flyttet han med familien sin nordover til den legendariske Dockery Plantation. Det var senere der både John Lee Hooker og Howlin’ Wolf lærte Pattons musikk å kjenne, og det var og der Robert Johnson begynte å spille gitar. På Dockery fikk den unge Patton opplæring av Henry Sloan, en tidlig deltabluesmusiker.

Hans innflytelse kan spores i så å si alle deltabluesmusikere som fulgte etter ham. I 1980 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame.

Robert L. Johnson

Robert Leroy Johnson (født 1911, er en av de mest berømte deltablues-sangerne og gitaristene i historien. Robert Johnson begynte ikke å spille inn plater før tre år før sin død. Til tross for denne korte perioden i musikkindustrien, er han i ettertiden blitt meget anerkjent og populær, og han har hatt stor påvirkning på et vidt spekter av musikere, der han blant noen blir betraktet nærmest som en «halvgud». Blant hans fans finner man artister som Led Zeppelin, Bob Dylan, Rolling Stones, Eric Clapton og Cream. Han er av enkelte betraktet som «rockens bestefar», og i 1980 ble Johnson valgt inn i Blues Hall of Fame.

Piedmont bestefedre

Joshua Daniel White

En av Piedmont blues frontfigurer var Joshua Daniel White, født i 1914 i Sør-Carolina. Han var en amerikansk sanger, gitarist, skuespiller og borgerrettsforkjemper. Med sitt varierte repertoar av blues, gospel, viser og folkesanger ble han meget populær fra 1930 til og med 1960-tallet. Han var kjent for stor utstråling, god stemme og ikke minst var han en skikkelig gitarist. Som gutt reiste han rundt med noen av de største blues og religiøse artistene noensinne, som Willie Walker, Blind Blake, Blind Joe Taggart og Blind Lemon Jefferson.

Han og hans familie ble venner med den amerikanske presidentfamilien, og han holdt også konserter ved viktige politiske merkedager. Han ble akseptert av både hvite og sorte, og ble på den måten en frontfigur i kampen mor raseskille. Josh White ga også ut en gitarbok, som var den første bluesgitarboken noensinne. Han var mye i Europa og spilte konserter på mange plasser og var med i en rekke show. Ikke minst var han veldig populær i Sverige.

Blind Lemon Jefferson

Blind Lemon Jefferson født i 1893 i Texas, var en amerikansk bluessanger og –gitarist som regnes som grunnleggeren av Texas-bluesen. Han var født blind, men ble likevel en av blueshistoriens viktigste skikkelser, og den første mannlige bluessangeren med kommersiell suksess på 1920-tallet. I 1980 ble Jefferson posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame.

Jefferson innledet tradisjonen med bluessangeren som soloartist som akkompagnerte seg sjøl, og som sang egenkomponert materiale ved siden av det velkjente standardrepertoaret.

Blant Jeffersons egne sanger er «Matchbox Blues, «See That My Grave Is Kept Clean, og «Black Snake Moan de mest kjente. I alt spilte han inn mer enn hundre sanger i løpet av få år, og influerte ikke bare andre tidlige bluesmenn som Leadbelly og Lightnin’ Hopkins, men også senere generasjoner av musikere innen blues og populærmusikk.

https://www.youtube.com/watch?v=pX3mxjtpyBc

En av de mest anerkjente moderne Bluesartister er Eric Clapton. Selv om Eric Clapton kanskje først og fremst regnes som en låtskriver og komponist, er han også verden viden kjent som ”Mr. Slowhand”, en tittel han fikk tilfeldig at publikum klappet han sakte inn dersom han røk strenger på gitaren under konserter.

Som en pioner i band som Cream og Yardbirds, ble han likevel enda mer kjent som soloartist, med kjempesuksesser som blant andre Layla og Tears in Heaven.

Men hva er det som gjør Eric Clapton til en Bluesartist framfor noe? Det skal vi se nærmere på her.

Opphav og innflytelse

Eric Clapton var født i Surrey, England tilbake i 1945, rett etter krigens herjinger. Familieforholdene var kompliserte med en svært ung mor og en far som var militær. Besteforeldrene virket som foreldre, og noen år senere giftet moren seg pånytt og etterlot Eric hos dem.

Han levde i enkle kår men til sin trettenårs dag fikk han en Hoyer gitar i gave. Inspirasjonen kom allerede da fra Blues musikk, og spiren var lagt. Hjemme satt han alene og praktiserte sine ferdigheter på gitaren, mens han tok opp det han spilte på en enkel kassettopptaker.

Bare tre år etter ble han lagt merke til med sitt gitarspill, noe som gav han spillejobber på puber i nærmiljøet. Senere skulle han bli tatt opp i Yardbirds som spilte blues-inspirert musikk. Deres Blues Musikk ble inspirert av musikere fra Chicago, slik som B.B King og Buddy Guy.

Hans ferd mot suksess var brokete akkurat som de fleste veier til målet. Han var innom flere band, spilte med Jimmy Page, drev sideprosjekter og fikk mer og mer oppmerksomhet. Hele tiden med Blues Musikk som inspirasjonskilde og grunnlag.

Gjennombrudd med Cream og solokarriere

Cream var en av de første supergruppene og bestod av bandmedlemmer som hadde spilt i Manfred Mann og andre storheter. Fortsatt var ikke Eric kjent utenfor landegrensene, men nå gjorde han også vokal og låtskriver opptredener. Da de opptrådte på National Jazz & Blues Festival i Windsor var Eric Clapton på alles lepper. Men han var i sterk konkurranse både med Rolling Stones, Beatles, Jimi Hendrix med flere. Bruddet med Cream kom etter noen år, men da hadde allerede Clapton staket ut kursen videre.

Gjesteopptredener hos både Beatles og The Band ble gjennomført, og selv om vennskapet til George Harrison var nært var det ikke uten turbulens. Trekantforholdet holdt på å koste dem vennskapet, men ut av det kom også den kjente låta Layla, med gruppa Derek and the Dominos. Videre kom også hits som Cocaine, Wonderful Tonight og mange flere.

Mange kontroverser

Et stjerneliv er ikke nødvendigvis en dans på roser. Å bli forlatt tidlig av sin egen mor, var nok bare en start på alt som skulle skje rundt Eric Clapton. Sterk rusavhengighet til både heroin og alkohol, flere utroskaper og  tragiske dødsfall i nær familie er bare noen av mange problemer for Eric Clapton. Likevel regnes han i dag som en av musikkhistoriens mest innflytelsesrike personligheter.

En gjennomført bluesartist

For det er noe med kombinasjonen av å komme fra vanskelig kår og oppleve å leve på kanten av samfunnet. Sammen med mange øvingstimer på gitaren fra tidlig alder, fikk han etter hvert den utrolige evnen til å lage fengende Blues Musikk. Og selv om han er ektefødt britisk, har hans sound og lydspor satt seg som en av Bluesens mest innovative og virtuose.

Eric Clapton turnerer fortsatt verden i en alder av 74 år. Som en av verdens beste bluesgitarister og 3 Rock and Roll Hall of Fame-utnevnelser er han i særklasse alene på toppen av Blues Musikk verden over.

På lister over verdens mest kjente bluesartister, er det stort sett menn som figurerer. Dette avspeiler nok til en viss grad at det var vesentlig flere menn enn kvinner som var profesjonelle bluesartister, men det betyr ikke at det ikke finnes betydelige kvinnelige bluesartister.
En ting som kjennetegner nesten alle kjente kvinnelige bluesartister er at de var utelukkende sangere, mens mange av mennene også var kjente musikere. Dette gjelder særlig de eldste kvinnelige bluesartistene med noen unntak.

Til kvinnelige bluesartister regnes kjente navn som Bessie Smith, Etta James,  Billie Holliday, Nina Simone, Tina Turner  og ikke minst Janis Joplin, for å nevne noen få.

Hver av disse kunne være verdt en artikkel, men her skal vi se på tre andre av dem som var med å starte bluesbølgen i Amerika og verden forøvrig. 

Mamie Smith

Mamie Smith født Robinson trolig i 1891. Hun var den første svarte blues sanger som fikk spille inn plate, riktignok som vokalist for et helhvitt band, og etter trusler fra ulike pressgrupper om boikott av produsenten. «That Thing Called Love» og «You Can’t Keep a Good Man Down» ble umiddelbart store suksesser. Mamie Smiths suksess førte til at en rekke andre svarte blues sangere fikk sjansen til å gi ut plater.

Hennes største suksess kom i 1920 med «Crazy Blues» og «It’s Right Here for You». Crazy Blues ble i 1994 innlemmet i Grammy Hall of Fame. Hun turnerte i USA og Europa med sitt band Mamie Smith and Her Jazz Hounds. Hun ble kalt «The Queen of Blues», noe også andre kvinnelige bluesartister har blitt kalt opp gjennom tidene. Hun og bandet hennes ble et populært innslag på flere radiostasjoner.

Hun var med på innspillingen av filmen «Jailhouse Blues» i 1929 og deltok senere i flere filminnspillinger fram til 1943. Hun døde fattig i 1946 og ble gravlagt i en umarkert grav inntil det i 1963 ble reist et minnesmerke for henne. 

Memphis Minnie

Memphis Minnie ble født som Lizzie Douglas i 1897 var blues gitarist, vokalist og komponist. I perioden 1920 til 1950 spilte hun inn mer enn 200 sanger, hvor de mest kjente er «Bumble Bee», «Nothing in Rambling», og «Me and My Chauffeur Blues».

Hun startet sin karriere i 1910 i en alder av 13 år med å rømme hjemmefra for å livnære seg av musikk på Beale Street I Memphis. Hennes opptredener skaffet henne kontrakt med Ringling Brothers Circus som hun turnerte med fra 1916 til 1920.

Memphis Minnie har blitt beskrevet som «the most popular female country blues singer of all time». Hun hadde stor innflytelse på kjente blues angere som Big Mama Thorton, Jo Ann Kelly og Erin Harper. Hun ble innlemmet i «The Blues Foundation’s Hall of Fame in 1980. Mange av hennes sanger har senere blitt spilt inn av kjente utøvere som Jefferson Airplane, Led Zeppelin og Donovan.

Hun døde av slag i 1973. 

Big Mama Thornton

Big Mama Thornton ble født Willie Mae Thornton i 1926. Thornton var en bluessangerinne og musiker som var aktiv i tidsrommet mellom 1940 og 1970 hvor hun både skrev og sang innen sjangeren blues. Hun spilte både munnspill og trommer.

I 1952 spilte hun inn den aller første versjonen av klassikeren «Hound Dog». Elvis Presleys versjon fra 1956 gjorde sangen verdenskjent. Også den klassiske bluesballaden «Ball and Chain» ble gjort kjent av en annen artist, Janis Joplin. Thornton uttalte seg om Joplins versjon med stor entusiasme og sa at «den jenta synger med den samme smerten som meg».

Thornton ble regnet som en tøff og nådeløs kvinne. Hun kledde seg som en mann og godtok ikke nedverdigende kommentarer. Hun døde i 1984 av et hjerteinfarkt alene på et hotellrom.

I 1984 ble hun post Hume valgt inn i Blues Hall of Fame.