Jeg husker det som om det var i går: Den lille bluesfestivalen som fant sted på en sjarmerende scene ved elvebredden. Atmosfæren var varm og avslappet, og folk satt tett i tett på gresset, nippe til noe kaldt i plastglass, mens tonene fra en gitar smøg seg gjennom lufta. Jeg var der alene, ikke fordi jeg manglet venner, men fordi jeg trengte et lite pusterom fra hverdagen. Det var noe med musikken, solnedgangen og lyden av elva som gjorde at jeg følte meg fri og åpen for hva kvelden kunne bringe.
Jeg sto ved en bod som solgte håndlagde smykker da han plutselig kom bort. Det var ikke noe ekstraordinært ved situasjonen i seg selv, men det var noe ved måten han smilte på, en naturlig vennlighet, som gjorde at jeg hilste tilbake uten å nøle. Han hadde kort, lyst hår, en løs skjorte og en avslappet holdning. Vi begynte å snakke om musikken, om gitaristen på scenen, om hvor vi kom fra, og jeg merket raskt at samtalen fløt lett.
Det var ingen antydning om store løfter eller dype intensjoner. Ingen av oss sa noe om fremtiden eller ønsket noe mer enn øyeblikket. Kanskje det var nettopp det som gjorde stemningen så behagelig. Vi endte opp med å ta en liten runde rundt på festivalområdet, tok en øl ved en av bodene som solgte lokal mikrobrygget drikke, og lyttet sammen til et par låter. Han fortalte meg historier om ulike festivaler han hadde vært på, om en lang reise han nylig hadde tatt, mens jeg delte små anekdoter fra mitt eget liv, min egen by og mine hobbyer.
Etter hvert satte vi oss ned på et teppe han hadde med, ikke altfor langt fra scenen. Det var som om musikken, menneskene, lukten av varm sommer og elvebris blandet seg til en myk bakgrunn av trivsel. Vi lente oss litt mot hverandre for å snakke, men uten at det føltes presset eller forpliktende. Det var bare to mennesker som fant tonen der og da, i en slags midlertidig boble av tid, fri for bekymringer.
Da festivalen nærmet seg slutten, og lysene på scenen ble svakere, reiste vi oss og ruslet rolig mot utgangen. Vi utvekslet telefonnumre, men ingen av oss lovet noe. Kanskje skulle vi treffes igjen, kanskje ikke. Vi ga hverandre et kort, men varmt farvel. Jeg husker fortsatt følelsen jeg hadde da jeg gikk derfra: en blanding av ro, tilfredshet og en slags takknemlighet for at jeg hadde møtt et menneske som minnet meg på at fine øyeblikk kan oppstå hvor som helst, når som helst, helt uten forventninger eller krav.
Det var min casual dating-historie på bluesfestivalen – enkel, mild og likevel givende. En kveld der musikk, stemning og to ukjente sjeler skapte et lite minne jeg ennå kan smile over.
